Innspill fra Kraftfylka ifm. NOU 2022: 20 – Skatteutvalgets rapport

Kraftfylka representerer fylker med kraftproduksjon, fra Troms og Finnmark i nord til Agder i sør. Våre medlemmer er opptatt av at det produseres nok kraft til rett pris, at det regionale perspektivet ivaretas i kraft- og nettutbygging, samt at inntektene fra kraftproduksjonen bidrar til å kompensere lokalsamfunnene som stiller areal og naturverdier til rådighet. Vi vil begrense vårt høringssvar til områder som berører våre medlemmer særskilt.

Det er en gjeldende oppfatning både i skatteutvalgets rapport, og i NOU 2019: 16 – Kraftskatteutvalget, at man bør dempe de direkte økonomiske incentivene til kommuner og fylker som avser areal og naturverdier for kraftproduksjon. Resonnementet tilsier at slike etableringer alene vil være så attraktive at de ikke forsvarer en viss skjevfordeling av inntekter mellom ulike kommuner da slike etableringer i seg selv vil føre med seg næringsutvikling og store økonomiske ringvirkninger. Kan hende er det slik for regulær industri og annen næringsvirksomhet, men skal man ha håp om å etablere ny kraftproduksjon i det omfang som blant andre NVE, Energikommisjonen og regjeringen selv legger opp til, må vertsfylker og -kommuner kompenseres økonomisk. Utvalget frykter at det vil oppstå konkurranse mellom kommuner om å få mer kraftproduksjon i sine områder, men ser man de siste årenes konflikter rundt lokalisering av vindturbiner og annen fornybar energi er svaret det motsatte.

Mer av skatteinntektene må forbli i vertsfylkene og -kommunene. Skal man håpe på å oppfylle ambisjonen om produksjon av titalls nye terrawattimer slik blant andre energikommisjonen ønsker seg, må de økonomiske insentivene for utbygging styrkes betraktelig. Siden september 2022 har imidlertid politikken blitt ført i motsatt retning:

  • Økning i grunnrenteskatten sender stadig mer av skatteinntektene til staten på bekostning av vertskommuner og -fylker. Det gir i tillegg økte fradrag i vertskommunenes eiendomsskatt
  • Trekk i rammetilskudd for fylker og kommuner med inntekter fra konsesjonskraft svekker kompensasjonen vertsområdene får for inngrepene produksjonen fører med seg
  • Naturressursskatten, et ørebeløp fordelt mellom kommuner og fylker som ikke har vært indeksregulert siden det ble innført på 90-tallet. Det gjør at verdien er redusert betraktelig på grunn av nesten 30 års prisvekst. Dessuten går den ikke til vertsfylker og -kommuner, men inngår i inntektsutjevningen. Naturressursskatten bør derfor indeksreguleres og tas ut av inntektsutjevningssystemet og heller komme vertsfylker og -kommuner til gode

 

Utvalget skriver:

Kommunenes inntekter fra blant annet konsesjonsavgift, konsesjonskraft, Havbruksfondet og eiendomsskatt inngår derimot ikke (i inntetsutjevningen). Når noen inntekter holdes utenfor inntektsutjevningen, innebærer det at noen kommuner kan være definert som skattesvake i inntektssystemet og motta overføringer gjennom inntektsutjevningen, samtidig som de har høye inntekter som ikke omfattes av inntektsutjevningen. Det kan bidra til å motvirke formålet med skatteutjevningen. Det kan virke urimelig om kommuner med høye inntekter fra særlige skatter på naturressurser samtidig mottar skatteutjevning som om disse inntektene ikke fantes. Det er derfor naturlig at slike særlige inntekter inngår i grunnlaget for skatteutjevning.

Kraftfylka er uenige i premisset om at man undergraver skatteutjevningssystemet ved at enkelte inntekter ikke inngår i skatteutjevningen. Utjevningssystemet fungerer etter vårt syn godt slik det er utformet i dag, nettopp fordi også såkalte skattesvake kommuner blir løftet. Slik vi ser det er det nødvendig med enkelte økonomiske incentiver for kraftfylker og -kommuner. Lokalsamfunnene sitter på nøkkelen til den omfattende kraftutbyggingen Norge er avhengig av i årene som kommer. Utviklingen forsterkes gjennom at vindkraftprosjekter nå tas inn i plan- og bygningsloven, med kommunen som planmyndighet. Samfunnsmessig aksept for naturinngrep avhenger av både medvirkning og gode incentivordninger.

Konsesjonskraft er blant tiltakene som sikrer en direkte kompensasjon til vertsfylker og -kommuner. Ordningen er blant de få direkte incentivene vertskommuner og vertsfylker har for å legge til rette for kraftproduksjon i sine områder. Selv om kraftverkene i svært mange tilfeller er offentlig eid, fører ikke nødvendigvis det til lokal verdiskaping; For eksempel har Hafslund, eid av Oslo kommune, hentet tre milliarder kroner fra Hafslunds kraftverk i Aurland de siste ti årene. Det tilsier at enkelte ordninger må bestå for at kommuner og fylker skal ønske å etablere ny og utvide eksisterende produksjon i sine områder.

Naturressursskatt fremheves også som inntekter for vertskommuner og vertsfylker. Imidlertid inngår naturressursskatten i skatteutjevningen, og er således ikke et sterkt nok incentiv slik den er utformet i dag. For det første har ikke skattesatsen vært prisjustert siden 1997. Det gjør at verdien av skatten er sterkt redusert i forhold til verdien den hadde ved innføringen. For det andre bør skatten tas ut av skatteutjevningssystemet og tilfalle vertskommuner og vertsfylker direkte.

I skatteloven § 18-2 tredje ledd fremgår det at naturressursskatt til kommunen beregnes etter en sats på 1,1 øre pr. kWh, mens naturressursskatt til fylkeskommunen skal beregnes etter en sats på 0,2 øre/kWh. For fylkeskommunen har satsen stått uendret siden 1997.

I dag ser vi at naturressursskatten i nominell verdi har holdt seg stabil og relativt uendret siden innføringen i 1997. I rapport 19. mars 2019 utarbeidet av THEMA Consulting Group (THEMA) på vegne av Kraftfylka fremkommer det at fylkeskommunale årlige inntekter fra naturressursskatten var ca. 220 millioner kroner i 1997 mot ca. 250 millioner kroner i 2017, dvs. en reell økning på 30 millioner kroner på 20 år. Inntektsøkningen skyldes økt kraftproduksjon både i eksisterende og nye verk.

Dersom skattesatsen for naturressursskatt hadde blitt indeksjustert i tråd med utviklingen i konsumprisindeksen hadde inntektene i 2017 vært på 380 millioner kroner. Det betyr at naturressursskattens verdi tilsvarer kun 66 % av en indeksjustert naturressursskatt. Fylkeskommunene har altså ikke fått en stabil inntekt fra kraftproduksjonen, slik hensikten med naturressursskatten er. Tvert om har inntektene fra naturressursskatten blitt redusert for hvert år som følge av inflasjon.

Til sammenligning har statens inntekt fra grunnrenteskatten økt fra 335 millioner kroner i 1997 til 6332 millioner kroner i 2017. Det gir en prosentvis økning på 1890 %. I tillegg vet vi at statens inntekter fra grunnrenteskatt har økt markant siden da.

Som det fremgår av tabellen har kommunenes og fylkeskommunenes inntekt fra naturressursskatten holdt seg på et stabilt nominelt nivå mens statens inntekt fra grunnrenteskatten har økt betraktelig. Selv om inntektene fra grunnrenteskatten er mer variable fra ett år til ett annet, viser tendensen økt grunnrenteskatt.

Naturressursskatten er forutsatt å være kommunenes og fylkeskommunenes andel av grunnrenten. Slik utviklingen har vært de siste 20 årene, har gjeldende skattesystem ført til at en stadig større andel av grunnrenten overføres til staten på bekostning av kommunene og fylkeskommunene.

Vi mener dette er direkte kontraproduktivt i lys av de omfattende ambisjonene for kraftproduksjon som legges til grunn av energikommisjonen, NVE og regjeringen selv, og anbefaler at skatten prisjusteres og i sin helhet tilfaller vertskommuner og vertsfylker.

Kraftfylka takker for muligheten til å avgi høringssvar, og imøteser regjeringens videre arbeid med å utvikle det norske skattesystemet i tråd med behovene for økt kraftproduksjon.