Dagens inntektsstruktur tilsier at fylkene får om lag en halvpart av sine inntekter fra rammetilskudd og en halvpart fra skatteinntekter. Både inntekter og utgifter er omfattet av utjevningsmekanismer som skal sette fylkene i stand til å tilby likeverdige tjenester i hele landet. Imidlertid er det store variasjoner knyttet til hvor mye inntekter som genereres i de ulike fylkene.
Kraftfylka støtter de grunnleggende prinsippene for fylkeskommunenes inntekts- og utgiftsutjevning og generalistkommunestrukturen. Like rettigheter og muligheter uavhengig av geografi bidrar til å sikre bosetting over hele landet, forutsigbare tjenestetilbud og økonomiske rammevilkår for fylkene. Likevel vil vi understreke behovet for hensiktsmessige økonomiske insentiver for å legge til rette for innovasjon, næringsutvikling og forvaltning av naturressurser til fellesskapets beste.
Begrenset tilgang til nok og rimelig fornybar kraft, og et strømnett med tilstrekkelig kapasitet er blant de største hindringene for næringsutvikling og industrietableringer i Norge framover. Det er bred politisk enighet om økt behov for ny, fornybar kraftproduksjon i årene som kommer. Dette er understreket av regjeringen selv, industri og øvrig næringsliv, energikommisjonen og en rekke andre aktører. Tilgang til rimelig, fornybar kraft har vært blant Norges viktigste komparative fortrinn i mange år, og skal vi ha mål om fortsatt industri og næringsutvikling er tilgang til fornybar kraft en forutsetning. Fylker og kommuner sitter på nøklene til fremtidens produksjon av fornybar kraft.
Ekspertgruppen peker selv på at insentiver for næringsutvikling bør være del av fremtidens inntektssystem i fylkeskommunene, og at deler av skatteinntektene som skapes regionalt bør beholdes i fylkene. Videre peker ekspertgruppen på at fylkenes rolle som samfunnsutvikler er blitt styrket etter regionreformen, noe som tilsier at det bør være noen forskjeller i skatteinntekter mellom fylkene.
Utviklingstrekkene peker imidlertid en annen retning; Stadig mer av kraftinntektene som genereres lokalt og regionalt kanaliseres bort fra områdene verdiene skapes. Vertsfylker og -kommuner sitter igjen med mindre og mindre av skatteinntektene. Økt grunnrenteskatt på vannkraft innføring av grunnrenteskatt på vindkraft, innføring av det såkalte høyprisbidraget, samt trekk i rammetilskudd for kommuner og fylker med inntekter fra konsesjonskraft svekker de lokale og regionale insentivene for å legge til rette for kraftproduksjon.
Dersom fylkene og kommunene skal ofre areal og naturverdier må de kompenseres bedre enn i dag. Kraftfylka foreslår derfor at mer av skatteinntektene fra kraftproduksjon tilfaller fylkene. For det første vil det bidra til økt kraftproduksjon, noe som er en forutsetning for næringsutvikling og industrietableringer i årene som kommer. Allerede nå må industri og annet næringsliv utsette oppstart på grunn av for lite tilgang på kraft og for dårlig kapasitet i nettet. For det andre vil det styrke fylkeskommunenes mulighet til å drive innovasjon og å gjøre gode, fremtidsrettede investeringer blant annet innenfor samferdsel og kollektivtransport og dermed få bedre forutsetninger for å fullføre samfunnsoppdraget. Konkret kan dette gjøres ved at naturressursskatten, som betales av kraftprodusentene, for det første prisjusteres, det har ikke vært prisjustert siden 90-tallet, og for det andre tas ut av inntektsutjevningssystemet, og heller tilfaller vertsfylkene og -kommunene. Da vil man etablere et direkte insentiv for fylker og kommuner til å utnytte naturressursene i sine områder, samtidig som noe mer av inntektene fra kraftproduksjon forblir der de genereres. Det er i tråd med anbefalingene i ekspertgruppens rapport og regjeringens egen Hurdalsplattform.