Siden kraft- og nettbransjen ble tatt på senga av Arbeiderpartiets Norgespris-utspill i vinter har det ikke manglet på beskrivelser av hvor dumt det er. Det er likevel til å forstå at politikerne har behov for å redusere befolkningens eksponering for svært volatile og øyeblikksvis absurd høye strømpriser. 

Jeg forstår alle innvendingene. Jeg forstår at ordningen er dårlig utredet. Jeg forstår at det er plundrete og merkelig at nettselskapene som nylig har gått gjennom prosessene rundt funksjonelt skille får ansvaret for implementering og kundehåndtering. Jeg forstår at ordningen trekker i teppet under beina til private enøk-tiltak og dem som livnærer seg av det. Jeg forstår at det kan føre til økt kraftforbruk og at man kan få effektutfordringer om vinteren. Og alle de andre faglig funderte, og isolert sett gode, motargumentene som har kommet. 

Men jeg forstår også regjeringens behov for å vise handlekraft i en strømprisdebatt som har gått helt i baklås. Det er et viktig, selvstendig poeng å vise befolkningen at man i et land, som tross alt fortsatt har et betydelig kraftoverskudd, har mulighet til å tilby forutsigbare priser på noe så fundamentalt som strøm. Særlig når de kan gjøre det på en måte som ikke tukler med de underliggende mekanismene i kraftmarkedet. 

Tilliten til kraftbransjen er lav. I omdømmeundersøkelser må man lese lista nedenfra for raskt å finne de trygge, gode, offentlig eide kraftprodusentene og nettselskapene. Folket, eller sluttbrukerne som bransjen gjerne omtaler dem som, har forlatt oss. De nærer en veldig skepsis til bransjen, strømselgerne og myndighetene som forvalter dem. Jeg er ikke sikker på at kraft- og nettselskapene helt forstår hvor kritisk det er. 

Det er uklart om bransjen over- eller undervurderer kundene sine. På den ene siden forventes det øyensynlig at folk flest har god kjennskap til fordeler og ulemper ved internasjonal kraftutveksling, hvordan prisdannelsen finner sted, effektene av manglende overføringskapasitet mellom budområder og forskjellene på kraftprodusenter og strømsalgselskaper. På den andre siden får man inntrykk av at bransjen legger til grunn at folk ikke forstår sitt eget beste, og at alt blir bra om fagfolkene får jobbe i fred. Oppmerksomheten bransjen er blitt til del de siste årene viser at faglige hensyn noen ganger må vike for politiske realiteter.

Strømprissjokket i 2022 ga (eller påtvang) fornybarbransjen muligheten til å gjøre seg kjent blant folk. I tidligere tiår har få utenfor andedammen hatt noe særlig forhold til kraftprodusenter, nettselskaper og strømselgere. Så lenge det var strøm i kontakten, og regningene omtrent som forventet, kunne man jobbe i fred for oppmerksomhet, strømoppgjør, plutselige krav om kabelkutting, og absolutt ingen hadde hørt om ACER. Gode tider for kraftbransjen. Imidlertid brukte man ikke muligheten til å posisjonere seg. Med en del hederlige unntak har fornybarbransjen latt seg snakke om, ned og ikke med. At det til slutt kom et politisk villet tiltak for å sette en stopper for deler av strømprisdiskusjonen burde kanskje ikke komme så overraskende. Da Norgespris-ordningen først ble lansert, ble den dømt nord og ned av en nesten samlet bransje. Enda en tapt mulighet. 

De faglige begrunnelsene for å si nei til innføring av Norgespris er gode nok. Problemet er at debatten tar utgangspunkt i samfunnsøkonomiske og tekniske utfordringer, uten å ta innover seg at energipolitikk er nettopp politikk. Få saker skaper mer oppmerksomhet enn utbygging av fornybar energi. Byer og tettsteder i Norge ligger der de ligger som en direkte konsekvens av tilgang på rikelig ren og rimelig kraft. Folks voldsomme engasjement i forvaltningen av «arvesølvet» skaper et debattrom som ikke utelukkende kan handle om tekniske spissfindigheter; det handler om identitet, trygghet, forutsigbarhet, troverdighet og systemtillit for en bransje som sårt trenger den positive drahjelpen de kan få. 

Det er store muligheter på gang. Mer kraft, effekt og nettkapasitet er sterkt etterspurt i alle landets fylker. Offentlige eide kraftselskaper planlegger etablering av vindkraftanlegg i store deler av landet, effektoppgraderinger, bakkemontert sol og økt småkraftproduksjon er på vei. Om det skal lykkes må alle gode krefter spille på lag. Ikke minst er vi helt og fullstendig avhengig av at innbyggerne ser sammenhengen mellom produksjon, infrastruktur og samfunns- og næringsutvikling. Heller enn å prate om megawatt og utfordringer knyttet til flaskehalser i transmisjonsnettet, må bransjen(e) vise frem hva som er den faktiske nytteverdien av å bygge ut fornybar energi; en konkurransedyktig nasjon som legger grunnlaget for grønn vekst og utvikling i hele landet. 

Kjære energi- og nettselskaper; jeg forstår at dere oppfatter Norgespris som irrasjonelt og hemmende, men jeg oppfordrer dere til å gripe sjansen og bruke dette som et skohorn til å lirke inn mer voksenopplæring, bransjeforståelse og å bygge tillit mellom folk og energisektoren. Vi trenger så mye fornybar energi framover at tillit mellom bransje og befolkning er et absolutt kriterium for å lykkes. Særlig om vi skal subsidiere både forbruk og produksjon. Sjansen til å lykkes er nå.