Regjeringen foreslår å kun videreføre naturressursskatten nominelt fra fjoråret. Det innebærer en realnedgang i en kraftskatt som allerede er devaluert gjennom flere tiår. Med fjorårets hederlige unntak er ikke naturressursskatten prisjustert siden innføring i 1997. Med andre ord har naturressursskattens reelle verdi for kommuner og fylker sunket jevnt og trutt i snart tretti år. Kraftfylka anbefaler at naturressursskatten løftes opp til nivået den hadde ved innføring, noe som i 2025-kroner tilsier 2,57 øre istedenfor det foreslåtte 1,34 øre/kWh. Siden naturressursskatten gir fradrag krone for krone i selskapsskatten vil en eventuell økt naturressursskatt ikke være investeringshemmende for produsentene, men være en ren omfordeling fra staten til kommunesektoren.
I forslag til statsbudsjett omtales ordningen slik: “Naturressursskatten virker som en særskilt mekanisme for å omfordele en del av grunnrenten fra staten til vertskommuner og -fylker". Det medfører ikke riktighet, all den tid naturressursskatten inngår i kommunesektorens inntektsutjevningssystem. Stortinget bør derfor endre skattens innretning slik at den faktisk tilfaller dem som setter av areal og naturverdier til kraftproduksjon, i tråd med intensjonen i 1997 og med regjeringens egen omtale av naturressursskatten.
Kommunene har fått en svært prominent rolle i å sikre landet kraftoverskudd også i årene fremover. Det er kommunene som bestemmer om det skal etableres ny vindkraft på land og bakkemontert solkraft inntil en viss størrelse i sine områder. Dette ansvaret bør forplikte kommunene til å ta søkerne på alvor. I dag er det et problem at særlig vindkraftprosjekter avvises allerede før de er skikkelig utredet. Vi mener ansvaret kommunene er tillagt må følges av utredningsplikt for å sikre at avgjørelsen kommunen fatter er basert på et reelt beslutningsgrunnlag. Vi vil ikke fjerne kommunenes mulighet til å si nei til nye kraftprosjekter, men det bør ikke være mulig å si nei til en uutredet søknad.
Norge trenger mye mer fornybar energi i årene framover om vi skal nå målene om grønn industriutvikling, avkarbonisering og samfunnsutvikling. Kommunene og lokalsamfunnene forvalter et veldig ansvar gjennom plan- og bygningsloven, et ansvar som bør forplikte kommunene til i det minste å vite hva de sier nei til.