Liten aksept for å bygge ut ny kraft og mer nett er kanskje det største problemet i overgangen til et fornybart samfunn. Selv om kraftbehovet er sterkt voksende, og energikommisjonen og regjeringen peker på et kraftunderskudd bare få år unna, er det sterk folkelig motstand mot å etablere ny fornybar kraft.

Vindkraft på land er den enkleste og billigste måten vi kan øke produksjonen på, i tillegg til oppgraderinger av eksisterende vannkraft. Hva kan gjøres for at vindkraft skal bli lettere å akseptere for innbyggerne?

I dag er rundt to tredjedeler av vindkraften eid av utenlandske aktører. Resten er offentlig eid. Tanken på å ofre areal og naturverdier for at utenlandske eiere skal høste overskuddene gjør det ikke enklere å utvikle nye prosjekter. I vannkraften er vi vant til at stat, kommuner og fylker eier produksjonen.

Offentlig eierskap sørger for at overskuddet fra kraftproduksjonen kommer innbyggerne i stor- og lokalsamfunnene direkte til gode. Produksjonen sørger for en dobbel samfunnsnytte; både billig tilgjengelig kraft gjennom konsesjonskraftordningen og som eier får kommuner, fylker og stat direkte inntekter.

For vindparkene har det vært annerledes. Der er nedsiden lokal, mens oppsiden i beste fall nasjonal, og ofte internasjonal. Selvsagt er det en bitter pille å svelge for alle som får en vindturbin i utsikten.

Vindkraft bør eies av det offentlige, og helst med så solid regional og lokal forankring som mulig. På samme måte som kommuner og fylker er storeiere i vannkraften, bør de ta eierskap også til vindkraften. Ikke minst fylkene.

De negative sidene ved vindkraft stanser ikke ved kommunegrensen. En regional tilnærming til vindkraftutbygging, med solide regionale incentiver, vil kunne dempe mye av konfliktpotensialet i utbyggingsspørsmål.

Regjeringen skal ha ros for å fremme tiltak med håp om å gi lokalsamfunnene en tyngre hånd på rattet i den videre vindkraftutbyggingen. Et av hovedgrepene er å gi kommunene planmyndighet også på dette feltet. Imidlertid er faren stor for at det i praksis gir dem mulighet til heller å tråkke på bremsepedalen. Uten lokalt eierskap, bedre lokale og regionale incentiver og en sikkerhet i at inntektene kommer vertsfylkene og -kommunene til gode er det vanskelig for kommunestyrene å anbefale utbygging i sine områder.

Hvem vil ofre natur for at en perifer, utenlandsk eier skal forsyne seg av overskuddet?

Skal målene til energikommisjonen tas på alvor må det kraftig virkemiddelbruk til. Om fylker og kommuner kan ta regionalt og lokalt eierskap til vindkraften kan vi ta et langt steg mot høyere samfunnsaksept for naturinngrepene fornybar kraftutbygging uvegerlig bærer med seg.