Oppsummering av Kraftfylkas innspill 

  • Lokal forankring og aksept er positivt. Lokal motstand er blant de høyeste barrierene for etablering av ny, fornybar kraftproduksjon 
  • Det er positivt at søknadsprosessene for vind- og bakkemontert solkraft harmoniseres, men det gjør prosjektene sårbare når enkeltkommuner alene avgjør om det skal etableres kraftproduksjon 
  • Fylkene bør spille en større rolle i saker knyttet til utbygging av bakkemontert sol- og vindkraft, da dette er saker av åpenbar regional interesse 
  • Vi frykter at produksjonsmålene som er satt av energikommisjonen og regjeringen ikke vil ha mulighet til å nås dersom kommunene alene skal godkjenne eller avslå prosjektene 

Lokal mostand mot kraftproduksjon er blant de største hindringene for å bevare kraftbalansen i årene som kommer. Fravær av involvering og medbestemmelse bidrar til økt konfliktnivå rundt utbyggingsprosjekter. Derfor er det positivt at regjeringen gjennom å følge opp Stortingets anmodningsvedtak foreslår å styrke den lokale forankringen også for solkraft. Imidlertid vil det etter vårt syn være kontraproduktivt at kommunene alene får ansvar for å si ja eller nei til utbygging av bakkemontert solkraft. Til tross for stort engasjement fra et nær samlet Storting og regjering, med tydelig mål om å bygge ut mer fornybar energi, er antallet planlagte og konsesjonssøkte prosjekter svært begrenset. Miljødirektoratet forutsetter 34 TWh mer produksjon i et normalår for å nå klimamålene i 2030. Ambisjonene knyttet til kraftproduksjon er med andre ord store, men vi frykter at det å overlate alt ansvar for å legge til rette for ny vind- og bakkemontert solkraftproduksjon til kommunene alene ikke vil sikre tilstrekkelig produksjon.  

Energiproduksjon og -forbruk har åpenbare ringvirkninger som strekker seg forbi kommunegrensene. Av negative regionale konsekvenser kan båndlegging av areal og naturverdier, samt økt belasting på strømnettet nevnes, mens økt energiproduksjon i kommer hele regioner og storsamfunn til gode. Kraftproduksjon og nettkapasitet er saker av åpenbar regional interesse, og det er uhensiktsmessig at enkeltkommuner alene skal kunne avgjøre om det skal etableres produksjon eller ikke. Vi håper derfor regjeringen vil la regionale interesser få en tyngre rolle i planleggingen av framtidens energiproduksjon.  

Som beskrevet i høringsnotatet er endringsforslagene i hovedsak de samme som ble innført for vindkraft i 2023. En arealavklaring må ligge til grunn for en konsesjonssøknad. Enkeltkommunen avgjør om en fullstendig søknad vil kunne utarbeides. Vi mener det er sannsynlig at mange kommuner ikke vil vedta en overordnet områderegulering hverken for vind- eller solkraft før en helhetlig søknad foreligger, og dermed blokkere potensielt gode prosjekter før de er ferdig presentert.  

Nettilknytning er et annet element som tilsier en mer regional tilnærming enn det regjeringen legger opp til. Nettkapasiteten er svært presset i store deler av landet, både i transmisjonsnettet og regionalnettet. Opprettelse av bakkemontert solkraft må ses i sammenheng med utbyggingen av nettkapasiteten i de ulike regionene. Her bør fylkene kunne bidra som en regional koordinator.  

Fylkeskommunene bør ha en større rolle i den regionale energiutviklingen enn det som skisseres i høringsnotatet. Ved å ta regionale perspektiver vil man bedre kunne vurdere prosjektenes egnethet, negative og positive påvirkninger. Også Kraftløftet, analysen fra LO og NHO, tar til orde for at fylkeskommunene bør ha en rolle i utviklingen av bakkemontert solkraft. I rapporten skriver de at “Fylkeskommunen kan bidra med kompetanse, prosesser og bruksanvisninger for hvordan kommuner kan arbeide med energitiltak.” Nettopp kompetanse og erfaring er faktorer som ofte mangler i kommuner som er aktuelle for vindkraft eller bakkemontert solkraft. I dag er det svært begrenset med kommuner som har bred erfaring med bakkemontert solkraft. I tillegg er det krevende å ta stilling til store, komplekse prosjekter som dette.  

Vi er i ferd med å se resultatene av tre, isolert sett, gode intensjoner; En anerkjennelse av økt behov for økt produksjon av fornybar energi, en harmonisering av regelverk, samt et økt politisk ønske om å delegere mer makt til lokalsamfunnene. Dessverre kan disse hensynene se ut til å nøytralisere hverandre. Vi frykter at få kommuner vil ofre natur til glede for storsamfunnet, selv om også de anerkjenner behovet for økt kraftproduksjon. Skal vi være i nærheten av nå produksjonsmålene Energikommisjonen, Miljødirektoratet og regjeringen selv har satt før 2030, bør ikke ansvaret alene ligge på kommunene. Lokal medvirkning tilsier ikke nødvendigvis at enkeltkommuner ene og alene skal ha ansvar for å si ja eller nei til fornybar kraftproduksjon. Dette er interesser som i sin natur er regionale, og da må regionale hensyn veie tungt. Det vil også lette byrden for kommunene, både politisk og kompetansemessig.