Stømprisutvalgets rapport kan leses her

Innspill fra Kraftfylka ifm. Strømpristutvalgets rapport “Balansekunst”

Oppsummering av Kraftfylkas innspill:

  • Prisen reflekterer at etterspørselen etter elektrisk kraft øker i Norge og Europa og at vi er en del av det europeiske kraftmarkedet i større grad nå enn før. Kraftfylka stiller seg bak den overordnede anbefalingen om å sikre fremtidig kraftbalanse gjennom å produsere mer kraft og etablere mer kapasitet i strømnettet, og derigjennom senke strømprisen, samtidig som vi må balansere mellom ulike energiformer i større grad enn vi har gjort i Norge fram til nå. 
  • Den grunnleggende markedsmekanismen som ligger til grunn for kraftsystemet fungerer etter hensikten, men fører ved økt etterspørsel og utfasing av olje, gass og kull til høyere priser. Kraftfylka deler utvalgets skepsis mot å gjøre inngripende endringer i engrosleddet så lenge vi har det kraftmarkedet vi har i dag. 
  • Forutsigbarhet for forbrukerne er et viktig selvstendig poeng. Kraftfylka mener det er mulig å skape mer forutsigbare, men ikke nødvendigvis lavere, priser gjennom økt bruk av fastprisavtaler. 
  • De store forskjellene på både kraft- og nettleieprisene i ulike landsdeler er problematiske, særlig for næringsutviklingen i de ulike budområdene. Kraftfylka mener utjevning av nettleie og økt overføringskapasitet mellom budområdene i Norge må prioriteres for å skape likere konkurransekraft over hele landet. 
  • I den videre oppfølgingen ber Kraftfylka regjeringen ikke bare se på strømprisen som en isolert faktor, men heller ta utgangspunkt i de nærings- og samfunnsmessige konsekvensene av høye strømpriser, mangel på nettkapasitet, svekket internasjonal konkurransekraft og de større, sammensatte utfordringene innbyggere, bedrifter og lokalsamfunn møter i tiden framover.
  • Det bør etableres kompetansesentre for vindkraft, slik energikommisjonen anbefalte. Dette bør gjelde alle typer energiformer. Fylkene bør ivareta denne funksjonen for å bli en koordinator mellom utbyggere, kommuner, fagmyndigheter og lokalsamfunn. 
  • Kommuner og fylker bør gå inn på eiersiden i nye kraftprosjekter, slik det er gjort i vannkraftprosjekter, for å styrke den lokale og regionale forankringen i prosjektene. Det vil i tillegg gi større inntekter til lokalsamfunnene fra kraftproduksjonen.
  • Kraftfylka vil påpeke at det er mangelen på regulerbar kraft som er utfordringen. Så lenge dette ikke er i balanse opp mot uregulerbar kraft, vil vi få store svingninger i prisene til forbruker. 
  • Skal vi lykkes med å sikre nok energi til en grønn omstilling og elektrifisering, må all produksjon, fordeling og bruk av energi skje på en samfunnsmessig rasjonell og energieffektiv måte, og det må tas både allmenne og private hensyn. Strømpris må på en god og forståelig måte reflektere produksjonspris for å få samfunnsaksept for både dagens produksjon og nye utbygginger. Samtidig må man forsterke stimuleringen til energieffektivisering for å unngå unødvendige bruk av strøm.  

Innledning

Strømprisutvalget har levert et omfattende og gjennomarbeidet rapport som illustrerer de komplekse driverne bak den faktiske strømprisutviklingen i Norge og det europeiske kraftmarkedet for øvrig, samt de overordnede dilemmaene (for ikke si trilemmaene) som oppstår når ønsket om lav strømpris, grønt skifte og bevaring av natur møtes. Kraftfylka stiller seg bak utvalgets hovedanbefaling om å styrke legge til rette for kraftoverskudd også i framtiden. Gjennom å produsere mer kraft og øke nettkapasiteten vil vi møte framtidens behov. Utvalget peker på at de viktigste virkemidlene er aksept og konsesjonsprosesser. Regjeringen har mottatt en rekke rapporter og utredninger som kan bistå i dette arbeidet, som rapportene fra strømnettutvalget, energikommisjonen med videre. Energikommisjonens rapport bar navnet Mer av alt – raskere. Det oppsummerer i all sin enkelhet hva de andre rapportene og utredningene også anbefaler. Skal strømprisen ned må Norge og Europa bygge mer av alt, raskere. Spørsmålet er hvordan det skal skje. Den overordnede lærdommen regjeringen kan ta med seg i det videre arbeidet er at samfunnsaksept, samt lokal forankring og medvirkning er viktige stikkord i utviklingen av morgendagens kraft og nett. 

Strømprisen reflekterer tilgjengeligheten

Kraftfylka stiller seg bak utvalgets vurderinger når det hevder kraftsystemet i seg selv fungerer godt, men at man får uønskede fordelingsvirkninger. Det grunnleggende premisset for et markedsbasert system er at prisen øker når det oppstår knapphet på kraft. De siste årene har en rekke faktorer bidratt til knapphet på kraft; Krig, tørrår, utfasing av russisk gass, nedetid i europeiske kjernekraftverk mv. har til sammen vist at Norge, i fellesskap med Europa for øvrig, er sårbare. Dramatiske svingninger i strømprisen er et signal om knapphet, prisnivået i seg selv kan vanskelig ses som en isolert faktor. Derfor er det enkelt å stille seg bak utvalgets overordnede anbefaling om å produsere mer kraft og bygge ut nettkapasiteten, samtidig må vi erkjenne at utenlandskablene gir stor prissmitte.

Strømprisen er ett av mange elementer som til sammen tegner bildet av hvilke utfordringer innbyggere, næringsliv og lokalsamfunn står overfor i tiden som kommer; Norge (og Europa) er i ferd med å tape konkurranseevne overfor både USA og andre land som har mulighet til å stimulere næringslivet i sine land langt kraftigere enn hva som er mulig (og ønskelig) i Norge. Norge vil ikke være i posisjon til å konkurrere med USAs IRA-program og andre tiltak som trekker til seg industri- og næringsetableringer som kanskje ville blitt lokalisert i Norge om disse ikke fantes. Norge må konkurrere med utgangspunkt i våre komparative fortrinn. Vi er vant til at tilgang til billig og fornybar kraft har vært et slikt fortrinn. I dag, og i tiårene som kommer, vil dette konkurransefortrinnet til en stor grad stå i fare for å viskes ut. Kraftfylka ber derfor om at det gjennomføres virkemidler som ivaretar Norges naturgitte konkurransefortrinn, der tilgang til fornybar, rimelig kraft er blant de viktigste. 

Norges komparative fortrinn

Deler av Norge har fortsatt lavere strømpriser enn mange andre europeiske land, ikke minst i Nord-Norge der lav kraftpris er blant de viktigste forutsetningene for en videre vekst i industrien, bosetting og samfunnsutvikling for øvrig. 

For budområdene med overføringskapasitet til det europeiske kraftmarkedet vil vårt komparative fortrinn kanskje være at kraften er regulerbar, ikke først og fremst billig. Tvert imot, den regulerbare vannkraften vil kunne selges dyrt når markedet ikke har tilgang på uregulerbar kraft fra vind og sol. At vi kan selge kraft dyrt blir kanskje i større grad et komparativt fortrinn, snarere enn at den er billig slik vi er vant til. Imidlertid fremmer ikke det industrietableringer og annen næringsutvikling. Derfor er dette et komplekst spørsmål som kan deles i (minst) to: 

1) Hva kan gjøres på kort og lang sikt med energikostnadene til innbyggere og næringsliv?

2) Hvordan kan Norge best utnytte sin posisjon i det internasjonale kraftmarkedet vi er en del av? 

Det første spørsmålet er det som opptar næringsliv og innbyggere. Til det stiller Kraftfylka seg bak anbefalingene om at det ikke gjøres forsøk på å gripe inn i engrosmarkedet så lenge vi har det kraftmarkedet vi har i dag, men at man heller ser etter løsninger for sluttbrukerne. Her er det to aspekter som er ekstra sentrale slik vi ser det: På den ene siden fungerer strømstøtten da den har en direkte effekt og letter den økonomiske byrden for innbyggerne uten å gripe inn i engrosmarkedet. På den annen siden motarbeider den aktivt prissettingens incentiverende effekt på energieffektivisering og strømsparing. Behovet for strømstøtteordningen viser at dagens prisdannelse ikke er bærekraftig i seg selv når prisene er slik de har vært de siste årene. Parallelt er det en effektiv omfordeling av de ekstraordinære inntektene offentlig kraftproduksjon genererer, og sikrer tilgjengelig kraft, også i økonomisk forstand, for innbyggerne i Norge.

Nødvendig med utjevning av nettleie

Det er en reell utfordring at det er store ulikheter i prisutviklingen i de ulike landsdelene. Kraftfylka stiller seg bak anbefalingene om å bygge ut mer produksjon og sterkere nettforbindelser mellom landsdelene, men det tar lang tid. På kort sikt er det enklere å forsterke tiltak som jevner ut totalkostnadene for kunder i ulike landsdeler. Det enkleste grepet er å justere nettleien for å jevne ut prisene. I dag er det store forskjeller i nettleien mellom ulike landsdeler. Paradoksalt nok er den høyest der det produseres mest kraft. Vi frykter at dette bidrar til å undergrave tilliten til systemet når regionene med høyest kraftproduksjon både har høyere kraftpriser og høyere nettleie enn regioner med lavere produksjon. 

Kraftfylka mener tiltak for å dempe de regionale ulikhetene i kraftpris og nettleie ikke er godt nok ivaretatt i rapporten. Det er særlig to overordnede utviklingstrekk som bør få særskilt oppmerksomhet: For det første deles landet i to gjennom lavere priser i Midt- og Nord-Norge, og høyere priser i sør. For det andre er det store forskjeller innad i Sør-Norge der særlig NO2 skiller seg ut med høyere priser. 

Mellomlandsforbindelsene i NO2 vil utfra hvilken vei kraften går enten fungere som en produsent eller konsument i budområdet. Kapasiteten i dem er store nok til å definere om et område har underskudd eller overskudd. Likevel er ikke mellomlandsforbindelsene omfattet av regimet for marginaltap, og i tilfeller med høy eksport fra NO2 til utlandet vil det være de øvrige konsumentene i NO2 som må betale for marginaltapet ved å transportere kraft inn fra de andre regionene. Dersom det er mulig å endre dette slik at denne kostnaden i større grad bæres av mellomlandsforbindelsene, bør denne muligheten benyttes. Kraftfylka mener dette er i tråd med EØS-avtalen som viser til at flaskehalsinntekter skal brukes til å opprettholde eller øke overføringskapasiteten, eller til å redusere tariffgrunnlaget og dermed nettleien. 

Det er ikke bare NO2 som opplever høyere priser enn andre budområder. Også NO5 har høy nettleie. Kraftfylka ber regjeringen iverksette tiltak for å jevne ut nettleien over hele landet så man unngår svekket konkurransekraft og store prisforskjeller for husholdninger på tvers av landsdeler. 

Det andre spørsmålet, om hvordan Norge kan utnytte sine konkurransefortrinn i det internasjonale markedet, bør også få mer oppmerksomhet. Den norske vannkraften skiller seg ut i det europeiske markedet ved å være regulerbar. I årene framover vil tilgangen til importert, fornybar kraft fra vind og sol øke. Det er likevel sannsynlig at det vil være underskudd på effekt. Effektmarkedene i Europa berøres lite i rapporten, selv om det nå arbeides aktivt i Europa for å etablere nye markeder for kjøp og salg av effekt (balansetjenester). Norge bør ta del i utviklingen og finne måter vi kan tilby vår vannkraft i disse markedene på beste måte. 

Gi fylkene ansvar for koordinering

Behovet for ny, fornybar kraft og økt nettkapasitet er udiskutabelt. Det er konklusjonen i en rekke utvalg og rapporter, som energikommisjonens rapport, strømnettutvalget, strømprisutvalget mv. Det store spørsmålet er selvsagt hvordan dette skal skje. Når man trenger mer av noe raskere enn før, må man endre fremgangsmåte. Trilemmaet der ønskene om grønt skifte, lavere kraftpriser og ivaretakelse av natur gjør dette åpenbart krevende. Noen ting vet vi; Kraftutbygging må være ønsket i lokalsamfunnene. Uten god forankring lokalt blir prosessene enda vanskeligere. Regjeringen har lagt dette til grunn da vindkraft ble tatt inn i plan- og bygningsloven så kommunene er i posisjon til å si endelig ja eller nei til vindkraftprosjekter. Imidlertid viser det seg at det er svært vanskelig å skape lokal entusiasme rundt nye vindkraft. For kort tid siden avviste Evje og Hornnes kommune et prosjekt allerede i den innledende fasen, til tross for store positive effekter for kommunens innbyggere gjennom faste, lave kraftpriser. Uten å ta stilling til det konkrete prosjektet er det kanskje noen læringspunkter man kan ta med seg videre. Evje og Hornnes er en typisk norsk kraftkommune, der innbyggerne i utgangspunktet har god erfaring med lokal kraftproduksjon. Likevel stanset prosjektet før det kom i gang. Dette er svært krevende prosjekter, både for lokale politikere, men også for lokal administrasjon med begrenset kapasitet og erfaring med tilsvarende saker. Kraftfylka er redd kommunene er satt i en vanskelig posisjon gjennom endringene som ble gjort. Vindkraftprosjekter har store regionale effekter, og krever mye kapasitet og kompetanse. Energikommisjonen anbefalte i sin rapport at det opprettes et nasjonalt kompetansesenter for vindkraft som skal være brukerfinansiert. 

Kommisjonen skriver: «Et større ansvar for kraftutbygging og effektiv og fleksibel energibruk krever kompetente beslutningstagere og en arena for kunnskapsinnhenting og erfaringsutveksling. Et kompetansesenter kan bidra med støtte i konsesjonsbehandlingen av nye vindkraftverk, planlegging og prosesser knyttet til lokal energiutnyttelse, omgivelsesvarme, overskuddsvarme, samlokalisering av industri og næringsaktører, samt effektivisering i bygninger og i industrien».

Kraftfylka støtter kommisjonens anbefaling om å opprette kompetansesenter for vindkraft, men foreslår at dette legges til fylkene. Dette bør gjelde alle typer energiformer. En regional tilnærming til kraftbehov og -potensial, nettkapasitet, ønsker fra regionalt næringsliv vil etter vårt syn kunne være et solid verktøy for kommunene i møte med vindkraftaktører. En regional koordinator mellom utbyggere, kommuner, fagmyndigheter og lokalsamfunn ville styrket mulighetene for å gjennomføre gode prosjekter.

At fylkene bør få en tydeligere rolle i framtidens kraftutbygging er i tråd med innspillet fra KS til energikommisjonens rapport der de tok til orde for at fylkeskommunen bør få en sterkere formalisert rolle som koordinator i konsesjonssaker. I rollen som regional samfunnsutvikler kan fylkeskommunene samle kommuner, energiselskaper og statlige og regionale aktører til felles dialog og informasjonsdeling. Det er av stor betydning for å sikre nødvendig forankring i beslutningsprosesser, og samtidig ivareta behovet for et felles kunnskapsgrunnlag blant aktørene i avveiningen av ulike samfunnsinteresser. Kraftløftet er en god start i så måte og et godt grunnlag å jobbe videre med utfordringene på.

Mer kraft gjennom lokalt og regionalt eierskap

Kommunalt og fylkeskommunalt krafteierskap også på andre fornybarkilder enn vannkraft er en annen tilnærming som vil kunne bidra til økt samfunnsaksept for nye prosjekter. I dag er rundt to tredjedeler av vindkraften eid av utenlandske aktører. Resten er offentlig eid. Tanken på å ofre areal og naturverdier for at utenlandske eiere skal høste overskuddene gjør det ikke enklere å utvikle nye prosjekter. I vannkraften er vi vant til at stat, kommuner og fylker eier produksjonen. Offentlig eierskap i vannkraften sørger for at overskuddet fra kraftproduksjonen kommer innbyggerne i stor- og lokalsamfunnene direkte til gode. Produksjonen sørger for en dobbel samfunnsnytte; både billig tilgjengelig kraft gjennom konsesjonskraftordningen og som eier får kommuner, fylker og stat direkte inntekter. For vindparkene er det annerledes. Der er nedsiden lokal, mens oppsiden i beste fall nasjonal, og ofte internasjonal. Det er et dårlig utgangspunkt for lokal aksept. Derfor bør vindkraft eies av det offentlige, og helst med så solid regional og lokal forankring som mulig. På samme måte som kommuner og fylker er storeiere i vannkraften, bør de ta eierskap også til vindkraften. Ikke minst fylkene. De negative sidene ved vindkraft stanser ikke ved kommunegrensen. En regional tilnærming til vindkraftutbygging, med solide regionale incentiver, vil kunne dempe mye av konfliktpotensialet i utbyggingsspørsmål. Dette er i tråd med fersk forskning, blant annet fra forskningssenteret Ruralis ved NTNU som ser på hva som driver lokal motstand mot kraftutbygging. 

Men uansett eierskap, om det er offentlig eller privat, må man få kontroll på strømprisene. Det er ikke mer akseptert med høye strømpriser om det er offentlig eierskap som får stort utbytte av det.

Avslutning

Kraftfylka stiller seg bak vurderingene fra strømnettutvalget som beskrevet over. Vi anbefaler regjeringen å sette i gang forenklingstiltak for å opprettholde kraftbalansen også i årene som kommer. Det gjøres best ved reell regional og lokal forankring og medbestemmelse, kan hende også med økt offentlig eierskap i vind- og solkraftprosjekter. Vi takker for muligheten til å delta i høringen.