Kraftfylka deltok på høringen med et innlegg som tok for seg følgende budskap:

Les følgenotat utarbeidet av Advokatfirmaet DSA for mer detaljerte vurderinger her.

Kraftfylkas hovedbudskap er:

  • Kraftfylka mener at regionale planer som utgangspunkt skal være førende for lokalisering av vindkraftverk – de skal «legges til grunn». Det innebærer at konsesjonsmyndigheten må gi en særskilt begrunnelse dersom planen skal fravikes, typisk ved behov for mer fornybar kraft, eller ny kunnskap som endrer forutsetningene for den regionale planen. Dette bør forankres med en endring i Energiloven.
  • Fylkeskommunene må involveres allerede før meldingsstadiet og konsulteres før NVE beslutter hvilke fylker som skal prioriteres ved de regionale utlysningene.
     
  • Det må åpnes for at fylkeskommunen kan gjennomføre en regional planprosess for vindkraft, basert på de meldingene NVE mottar i initiativfasen. I planprosessen bør det gjøres en vurdering av konkrete, omsøkte vindkraftprosjekter opp mot annen arealbruk. Den regionale planprosessen må ferdigstilles før en endelig beslutning om konsesjonstildeling tas av NVE, som en del av beslutningsgrunnlaget. Dette arbeidet skjer eventuelt i tillegg til ordinære regionale planprosesser.
     
  • Fylkeskommunen må involveres i utformingen av utredningsprogram for de prosjektene som tas videre fra meldingsfasen.
     
  • Det foreslås i meldingen at NVE oppretter en regional arbeidsgruppe for konsesjonsbehandling i det enkelte fylket. Vi mener det her må være en representant fra fylkeskommunen i denne gruppen.  Gjennom deltakelse i arbeidsgruppen vil fylkeskommunen kunne bidra direkte med faglige innspill og informasjon om regionale og lokale forhold.
     
  • Fylkeskommunene må få en formell rolle i oppdateringen av kunnskapsgrunnlaget. Dette vil være med å sikre at kunnskap om vindkraftverk blir samlet inn og holdt ved like i de forskjellige fylkeskommunene.
     
  • Lokal og regional kompensasjon er viktig, og det bør derfor innføres naturressursskatt for vindkraft, Satsen bør være den samme som for vannkraft, men den bør prisjusteres til 1,7 øre til kommuner og 0,3 øre per kWh til fylkeskommuner, for å kompensere for prisveksten fra innføringen i 1996.  Skatten kan være et viktig incentiv for lokalisering, så vi mener at man kan vurdere å unnta naturressursskatten fra inntektsutjevningen, i det minste for vindkraftutbygginger.
     
  • Et alternativ til naturressursskatt er en naturavgift eller miljøavgift til kommunen. Vi forventer at en andel av dette går til fylkeskommunen, slik det er tilfelle med naturressursskatten. Det er naturlig å bruke samme relative fordeling mellom kommunene og fylkeskommuner som ved naturressursskatten.